Apartheid-regimet 1948-1994


Selv om stridsøksen var lagt ned mellom de hvite i Sør Afrika etter Boerkrigene, var det duket for en ny maktkamp i Sør Afrika som gikk på bekostning av den svarte befolkningen. I 1910 vedtok det britiske parlamentet en lov som slo Kapp-provinsen, Natal, Oransjefristaten og Transvaal sammen til ett land: Sør-Afrikaunionen. I forhandlingene om uniondannelsen fikk boerne gjennomslag for kravet om at «ikke-hvite» ikke skulle ha noen politiske rettigheter, men de som allerede hadde stemmerett i Kapp-provinsen fikk beholde den. Sør-Afrika deltok på britisk side i den første verdenskrig og erobret Sørvest-Afrika (Namibia) fra Tyskland.


Den økonomiske krisen i 1930-årene førte til at det ble inngått en bred allianse innenfor den hvite befolkningen, og en samlingsregjering ble dannet. I siste halvdel av 1930-tallet vokste det frem flere fascistiske/nazistiske grupper i landet, og den viktigste var den halvmilitære Ossewabrandwag. Spørsmålet om hvorvidt Sør-Afrika skulle slutte seg til alliert side under den andre verdenskrig førte til en dyp splittelse i den hvite folkegruppen. Flertallet i parlamentet stemte for, og samlingsregjeringen sprakk.



Apartheid og undertrykkelse

I 1948 tok undertrykkelsen en ny organisert form via apartheid. Da vant det afrikanderdominerte Nasjonalistpartiet valget med apartheid som valgkampsak. Apartheid betyr «adskillelse» på afrikaans og systemet levde opp til ordet. Under apartheid ble den sør-afrikanske befolknignen delt inn i fire grupper med følgende rangering:

  1. hvite
  2. asiater
  3. fargede
  4. svarte

De fargede og svarte ble tvunget til å bo i såkalte «homelands» (svarte områder. Se figur).


I de gule områdene rundt de store byene bodde de hvite, mens fargede måtte bo i de gusjegule områdene i sør, og de sorte ble tvangsflyttet til de hvite homeland-områdene. I de oransje områdene bodde indere. Den indiske frigjøringshelten Mahatma Gandhi bodde og jobbet i Sør Afrika fra 1893.


I tillegg ble de svarte utestengt fra arbeidsmarkedet og ble avspist med dårligere undervisning. Egne skoler, parker, restauranter og seter på bussen holdt hvite og svarte adskilt. Folks privatliv ble også krenket siden politiet kunne handle fritt overfor motstanderne av apartheid. Mennesker forsvant i varetekt eller ble bannlyst for så å ikke få delta i det sosiale liv lenger. Tortur forekom ofte som et ledd i kampen mot mostandsbevegelsen.


Et voldelig regime

Det var først da Soweto-opprøret i 1976 fant sted at resten av verden fikk nyss i det grusomme for foregikk i Sør-Afrika. Svart skoleungdom demonstrerte her mot afrikaansundervisning. Da politiet begynte å skyte med skarpt mot de demonstrerende ungdommene, brøt det ut opprør som spredde seg over hele landet. I løpet av det neste året ble over 1000 ungdom drept. I løpet av 1980-tallet hardnet konflikten betydelig. Apartheidregimet ble kraftig militarisert og slo ned svart motstand med stadig mer vold. Fra 1985 innførte regimet unntakstilstand som varte i fem år. I 1988 hadde myndighetenes forsøk på å slå ned motstanden brakt 30.000 i fengsel og svært mange av disse ble torturert.


Slummen i Soweto i dag


Nasjonalistpartiet lyktes lenge med apartheidsystemet, men det falt omsider sammen av flere grunner. Det ble fordømt siden det var i strid med internasjonale menneskerettighetsavtaler, så vel som allment aksepterte moralske og etiske normer. Dette førte til omfattende internasjonal motstand mot apartheidregimet, blant annet i form av økonomiske sanksjoner. Sør Afrika ble også utestengt fra de olympiske leker helt frem til 1992. Motstanden mot apartheid i Sør-Afrika ble stadig mer aktiv, både i form av sivile ikke-voldsaksjoner og en væpnet motstandskamp. Dertil ble apartheid i sin praktiske gjennomføring svært kostbart og utgjorde en uforholdsmessig stor belastning på statsfinansene.


Organisasjonen African National Congress of South Africa (ANC) har vært toneangivende i den senere kampen mot apartheid. I 1990 ble forbudet mot ANC og 35 andre forbudte organisasjoner opphevet, og 11. februar ble Nelson Mandela satt fri etter 27 år i fengsel.


Den midlertidige fredsslutningen åpnet for forhandlinger om ny grunnlov, og i desember 1991 startet en konferanse med deltakere fra 19 partier og organisasjoner arbeidet med å formulere en midlertidig grunnlov. Den nye grunnloven ble vedtatt av nasjonalformsalingen i 1996 og trådte i kraft året etter. Grunnslovsvedtaket var den endelige markering av at Sør-Afrika hadde gått fra et system med lovfestet rasediskriminering til å bli et demokratisk samfunn. Et storstilt gjenreisings- og utviklingsprogram (RDP) ble lagt frem av regjeringen for å utligne noen av de store sosiale og økonomiske skillene som apartheid var medvirkende til å sementere. Likevel er det stor forskjell mellom svarte og hvite i Sør Afrika den dag i dag, og landet har blant de største forskjellene mellom fattig og rik i hele verden. Rasisme er også fremdeles utbredt, særlig i enkelte stater som Oransjefristaten.